18.juli- å miste sin beste venninne

18. juli, datoen som har brent seg fast i minnet. Dagen som har endret meg til den jeg er i dag.

På denne tiden i fjor, ante jeg fred og ingen fare. Lite visste jeg om at min beste venninne for fem timer siden ble tatt av strømmen i elven ved Blåfjellenden. Sommeren var godt i gang, og jeg skulle avgårde til Kroatia en uke senere. Lite ante jeg om at uken som skulle komme skulle omgjøres til et personlig helvete, og at jeg skulle miste noe som jeg aldri skulle få tilbake. Du leser om det i aviser, hører det på radioen og ser det på nyhetene, men det angår ikke deg. Det skjer ikke deg. Men når det skjer er det som om noen stikker en kniv i deg, vrir om og lar den bli sittende. Jeg var på det som skulle være en klassefest, men det var bare fire stykker fra klassen og en haug med andre folk. Klokken nærmer seg tolv, og folk skal til byen. Jeg sjekker mobilen, og ser at far har ringt meg to ganger. Dette er ikke helt vanlig en lørdagskveld, så jeg ringer tilbake. Han kan fortelle at Eli er savnet fra fjellturen. Første tanken som slår meg er; "Gud, det er jo bare typisk vimsen Eli å gå seg vill eller noe." Det er først litt lenger ut i samtalen at jeg skjønner alvoret. Hører ordene elv og strøm. Mer vet de ikke. Kjenner klumpen i magen vokser seg stor. Går inn igjen til festen. Sier til de jeg var sammen med hva som har skjedd. Hører og fatter ikke en gang hva jeg sier. Skjønner ikke hva som skjer. Eirik, broren min henter meg, og vi kjører inn til Madla for å hente Tine. Følelsen jeg sitter med i bilen er ubeskrivelig. Sender ut meldinger til folk, og folk ringer meg. Plutselig vet alle hva som skjer. Det som er så merkelig, er at jeg nesten ikke husker hvem jeg snakket med denne natten. Jeg husker i allefall ikke hva jeg har sagt. Vi kommer til Ålgård. Etter det som føles ut som en hel evighet. Jeg pakker med meg litt klær og toalettsaker. Familien er på reisefot. De skal tidlig neste morgen reise avgårde til Kroatia. Jeg sier de bare må reise. Jeg har jo Tine her. Så hører jeg meg selv si: "Eli har troen på noe som er så mye sterkere enn oss. De finner henne i live."

Jeg blir med opp til Tine. Blir liggende og bare stirre ut i luften. Tven står på en musikkanal. Den eneste sangen jeg husker er "Lovestory" med Taylor Swift. Fremdeles når jeg hører denne sangen, tenker jeg på denne natten. Tine spør meg, " Hva skal vi gjøre hvis hun dør?" "Hun dør ikke", svarer jeg. "De finner henne."

Våkner neste morgen. Telefonen ringer. Det er Helene. Hun har lest på Vgnett. De har funnet henne død. Det er nå det skjer. Kniven kjøres inn i hjertet og vris kraftig om. Mange tanker strømmer til hodet. Tine vil ikke tro det. Det er ikke henne de har funnet. Full fart inn på nettet. Det går opp for oss at det er henne! Du har lyst til å skrike høyt og springe bort fra alt, springe til du detter sammen. Tårene triller nedover kinnene. Jeg orker ikke spise, orker ingenting. Aller helst vil du bare forsvinne og bli borte du også. Vi tar turen ned til meg. Blir bare sittende og kikke ut i luften. Det hele er så meningsløst! Hvorfor skal en person som betyr så mye for så mange bare forsvinne? Verden føles urettferdig! Meldingene strømmer inn på mobilen. Mennesker som tenker på deg.Ufattelig herlige mennesker. Rest in peace grupper dannes på Facebook.Først da jeg ser hvor vannvittig mange mennesker hun har påvirket.

Tenker tilbake på uken. Gjorde fælt lie, samtidig som dagene gikk sin gang. Vi snakket med Gjesdalbuen, planla minnestund og fant fram bilder og snakket om gode tider da livet var enklere. Vi fikk også se Eli. Måtte bare se henne, selv om det er noe av det verste jeg har gjort. Hun hadde knuste tenner og var blodig og forslått. Det var tydelig at hun hadde gjennomgått mye. Håper bare inderlig at hun slo hodet tidlig, og at hun slapp all smerten.

Et år er gått, men fremdeles påvirker dette meg. Det går ikke en dag uten at hun er i mine tanker. Noen dager er skikkelig kjipe, og du har ikke lyst å stå opp en gang. Men så vet jeg likevel at det er viktig å komme seg videre. Det har vært dager der du bare må "fake a smile", selv om det ikke alltid smiles på innsiden. Sliter fremdeles med å skjønne det som har skjedd. Helt ufattelig å vite at jeg ikke skal henge med henne mer, at vi ikke skal gå turer sammen, eller snakke med henne på telefonen. Kan ikke forstå...

Du blir aldri kvitt smerten og savnet. Det sitter der, og lager dype spor. Denne sangen har jeg hørt så enormt mange ganger det siste året, og er en av de sangene som ligger i en egen Eli spilleliste. Spesielt dette verset:

And the tears come streaming down your face
When you lose something you can't replace
When you love someone, but it goes to waste
Could it be worse?