Hverdagen

Da har hverdagen i gang for fullt. Egentlig rart og være tilbake igjen. Skulle fungere som om ingenting har skjedd. Late som om jeg ikke har mistet min bestevenninne. En utrolig spesiell tanke og følelse. Har mange tanker som ikke får utløp blant annet fordi jeg prøver å holde meg opptatt med mange ting. Da får jeg ikke tid til å tenke. Det er skole, lesing av pensum, jobbing, treningstimer, trening utenom de timene jeg instruerer selv, og prøve å være sosial med de gode vennene som jeg fremdeles har her blant meg.

Min kjære gode Eli er ikke lenger her. Jeg kan ikke ta opp telefonen og ringe. Enten bare for å slå av en prat fordi det er lenge siden jeg har sett henne, for å planlegge jentekvelden eller for å spør om råd. Aldri mer skal jeg stå og vente på henne i enden av gata mi. Se at hun kommer hoppende glad ned bakken for så og gi meg en klem og spør hvordan det går. Aldri mer ringe henne hjem for å spørre om hun er hjemme. Aldri mer småerte henne for de blonde påfunn og blonde/distre uttalelser. Aldri mer..

Fy søren dette kommer til å bli tungt!

Å miste noen du er glad i

Telefonen du aldri håper du får kommer. Du får høre at din beste venninne er savnet etter fall i elv. Du blir slått ut. Den herlige og gode sommerferien blir brått avbrutt, og omgjort til det verste mareritt. Tom samtidig som det foregår en syk tankegang i hodet. Sender ut mange meldinger, folk ringer meg, men husker ikke nå hva jeg har sagt, hvem jeg har snakket med. Jeg og Tine holder sammen. Fortsatt ingen tårer. Eli blir jo funnet. Aldri om hun dør. Kanskje skadet, men aldri død. Jeg klarer til slutt og sovne. Våkner etter noen timer. Blir liggende våken på morgenkvisten. Telefonen ringer. Eli er funnet. Men ikke i live. Hun er død. Min kjære, gode Eli er revet bort. Kan ikke skjønne det. Tårene kommer rennende. Så fort kan livet snu.

Det gjør vondt i hele kroppen. Sliter med å spise. Kondolansemeldinger inntar mobilen og facebook. Mennesker som bryr seg og som sier de tenker på deg. Vi blir sittende og bare kikke ut i luften. Det hele er så uvirkelig. Hvorfor Eli?

Eli var en solstråle. Hun bar alltid på et smil. Ikke minst var hun den beste venn en kan ha, som alltid stilte opp for oss i venninnegjengen. Hadde vi problemer eller bare trengte noen å snakke med, ja da var hun der med en gang med støtte og gode ord. Hun visste alltid råd.

Tirsdag 18.08 er det en måned siden. Rart å tenke på. Kjenner savnet bygger seg opp. Det går gradvis opp for meg hva jeg har mistet. Hverdagen er her, og jeg kjenner det tar på å gå rundt og være blid hele tiden. Være blid og hyggelig når jeg kjenner på en smerte inne i meg. Jeg har likevel ikke hatt noen tårer den siste uken. Dette har vært det verste. Ikke fått ut følelsene, men mens jeg satt og skrev dette og hørte på musikk kom tårene trillende. Alt som jeg har holdt inne den siste uken, fikk komme ut. Det vil nok komme flere tårer for Eli.

Min aller kjæreste Eli <3

praise you in this storm

http://www.youtube.com/watch?v=MUWbmtbzDno

yesterdays

Yesterdays, Switchfoot :

The flowers cut and brought inside
Black cars in a single line
Your family in suits and ties
And you’re free

The ache I feel inside
Is where the life has left your eyes
I’m alone for our last goodbye
But you’re free

I remember you like yesterday
Yesterday
I still can’t believe you’re gone
Oh I remember you like yesterday
Yesterday
And until I’m with you, I carry on


Adrift on your ocean floor
I feel weightless numb and sore
A part of you and me is torn
You’re free

I woke from a dream last night
I dreamt that you were by my side
Reminding me
I still had life
In me

I remember you like yesterday
Yesterday
I still can’t believe you’re gone
Oh I remember you like yesterday
Yesterday
And until I’m with you, I carry on

I’ll carry on, I’ll carry on

Every lament is a love song
Yesterday, yesterday
I still can’t believe you’re gone

Every lament is a love song
Yesterday, yesterday
So long my friend, so long