Da har hverdagen i gang for fullt. Egentlig rart og være tilbake igjen. Skulle fungere som om ingenting har skjedd. Late som om jeg ikke har mistet min bestevenninne. En utrolig spesiell tanke og følelse. Har mange tanker som ikke får utløp blant annet fordi jeg prøver å holde meg opptatt med mange ting. Da får jeg ikke tid til å tenke. Det er skole, lesing av pensum, jobbing, treningstimer, trening utenom de timene jeg instruerer selv, og prøve å være sosial med de gode vennene som jeg fremdeles har her blant meg.
Min kjære gode Eli er ikke lenger her. Jeg kan ikke ta opp telefonen og ringe. Enten bare for å slå av en prat fordi det er lenge siden jeg har sett henne, for å planlegge jentekvelden eller for å spør om råd. Aldri mer skal jeg stå og vente på henne i enden av gata mi. Se at hun kommer hoppende glad ned bakken for så og gi meg en klem og spør hvordan det går. Aldri mer ringe henne hjem for å spørre om hun er hjemme. Aldri mer småerte henne for de blonde påfunn og blonde/distre uttalelser. Aldri mer..
Fy søren dette kommer til å bli tungt!
No comments:
Post a Comment