Vi har gått en liten tur. Det vil si, vi gikk ned til Perlå, og ble sittende der en stund. Det var noe vi pleide å gjøre innimellom. Bare for å sette oss på bryggen, høre på lyden av bølgeskvulp og snakke om livet og verden, og meningsløse ting om alt og ingenting. Hvis jeg husker riktig var Eli veldig rolig denne kvelden. Jeg stod for mye av snakkingen. Vi gikk en liten runde før vi står i ”krysset”. Eli skulle opp tidlig, og på fjelltur med Lisa. Turen som etter planen skulle skjedd en uke før. Jeg skulle garantert på jobb dagen etter, og kunne heller ikke være så sen hjem. MEN Eli var svak for god mat, og visste at Ole Jørgen hadde kommet hjem samme ettermiddag med mange bakervarer fra Onkel Geir sitt bakeri. Hun inviterte seg hjem på kveldsmat. Det tørre brødet hjemme fristet vel lite når hun visste hun kunne få ferske frokostbrød. Vi ble sittende på tv-stuen etter god kveldsmat. Etter hvert tikker det inn en melding. Skyssen hjem fra fjellturen er ikke lenger i boks. Eli blir stresset. Tenk, hvis de må avlyse turen. Den som det var snakk om lenge før sommerferien satte i gang. Jeg sa jeg kunne hente dem etter treningstimen min på Sandnes. Eli var snill og tenkte at dette blir stress, og gikk hjem for å få ordne det på en annen måte.
Der står hun på trappen. Det var siste gang jeg skulle se det lyse hodet snu seg for å sprette ned trappene. Hadde jeg visst hva som skulle skje to dager senere, hadde jeg holdt henne fast og aldri sluppet taket. Tenker ofte på hva som skjedde her ute på trappen denne kvelden. Hvorfor gav jeg henne ikke en klem, eller fortalte henne hvor glad jeg var i henne? Jeg visste ikke. Fikk en melding senere denne kvelden. Skyssen hjem hadde ordnet seg. Husker at hun skrev noe om hvor mye hun satte pris på at jeg ville hjelpe, og at hun var glad i meg. Men hva svarte jeg? Svarte jeg i det hele?
No comments:
Post a Comment