En høst til ettertanke...

Siden ting begynte å bli travle i høst har jeg sett fram til dette semesteret. Sett fram til å kunne ta vare på meg selv, til å kunne slappe av og føle at jeg ikke ligger bak skjema hele tiden. Med fare for å høre sytete ut vil jeg skrive litt om hvordan jeg opplevde høsten, eller hvordan jeg ser på det den dag i dag. Sånn sett på avstand.Også for å minne meg selv på denne høsten, minne meg selv på at jeg må lære meg å holde av tid til meg selv, minne meg selv på at kroppen trenger å koble helt av.

Jeg har alltid vært et ja menneske. Så lenge jeg absolutt ikke har sjanse så sier jeg ja til å jobbe ekstra ja til å ha ekstra jazzercisetimer og være med på ting og tang. Jeg har alltid hatt et jazzercise parti på Ålgård, 4- 6.klasse. I tillegg sa jeg ja til å ha et jazzercise parti på Sandnes, 8-10.klasse. Ellers hadde jeg litt vanlige timer, spesielt i oktober. Jeg hadde på jobb på Pizzabakeren med 3-4 vakter i uken. Etterhvert fikk jeg meg ny jobb på Mega. Jeg gikk over til å jobbe mandager og søndager på pizzaen og jobbet en del på mega i tillegg.

Dette sammenlagt endte opp med at jeg sjelden hadde ledige kvelder. Mandager og tirsdager ble typiske jobbedager, onsdager var det jazzerciseparti i tillegg til å være huskirkeleder, torsdager var det jazzercise og helgene var det igjen mye jobbing.Jazzercisetimene skulle forberedes og jeg skulle lage egne danser til ungddomsskolejentene. Det stjal mye tid og mye energi. For ikke å glemme skolen som tok en del tid. Heldig som jeg var hadde jeg bare skole tre dager i uken, men med norsk på planen var det vanvittig mye å lese. Det var flere oppgaver som skulle skrives, pensum som skulle leses og litteraturbøker i form av Ibsen, Hamsun, Wergelanfd og co. Jeg lå stadig etter med pensum og var stadig på farten. Dette gikk greit en stund. Jeg var så travel at jeg ikke hadde tid til å kjenne etter at kroppen var sliten.

Julen og eksamen kom. Det var lesing fra morgen til kveld. Avbrekkene kom i form av jobb. Dagen etter siste eksamen som var så sent 19.desember, endte jeg opp med migrene. Kanskje ikke så rart med tanke på hvordan jeg hadde kjørt meg selv gjennom hele høsten. Dagen før hadde også vært rimelig heftig : Eksamen, rett på jobb og så rett i selskap. Uheldigvis jobbet jeg hele dagen med migrene ( fra 11 til 8).. Jeg fikk heldigvis gå på gulvet og rydde i hyller store deler av dagen og migrenen slapp etter hvert taket. På julaften kom det en reaksjon i form av å besvime og kaste opp. Dette hadde jo også sammenheng med oppkastsyken som gikk, men i følge far var den besvimingen utløst av å ha det for travelt. Jeg lå syk noen dager og var temmelig sliten hele ferien. Dette var jo første gang jeg slappet av i løpet av lang tid. Nå tenker kanskje du at, selvfølgelig slapper du av innimellom. Men når jeg tenker på ting i etterkant, var det sjelden jeg slappet av.Veldig sjelden. Jeg har generelt vært veldig sliten og trøtt i etterkant, men jeg er på god vei oppover.

På vei hjem fra bussholdeplassen i dag, gikk jeg og tenkte på at jeg egentlig er ganske fornøyd med hvordan ting er denne våren. Jeg har endelig tid til å trene mer, har tid til blogg, tid til å slappe av, tid til å lese mer pensum og tid til å gjøre ting jeg har lyst til. Det er selvfølgelig mange andre ting som jeg kunne tenke meg å ha tid til, men en kan ikke rekke over alt. Jeg må prioritere. Det er det det er snakk om. Jeg har derfor prioritert å ta noen helger der jeg reiser bort, reise bort bare for å koble av og tenke på andre ting. Slippe og tenke på jobb og jazz.timer. En ting jeg SKAL ta meg bedre tid til er mine venner. Høsten gikk dessverre også utover dem og da med tanke på at jeg ikke fikk vært så mye med dem. Jeg har lært hva som skjer når du påtar deg selv for mye. Kroppen reagerer. Takk Gud for at høsten ikke var lenger enn den var. Hadde jeg kjørt dette løpet en måned eller to til kunne det gått galt.

Å være sliten er noe de fleste kjenner på. Tar man ikke tak i det og gjør noe med det, kan det bli farlig. ME (utmattelsessyndrom) og utbrenthet er noe som stadig flere unge mennesker pådrar seg. Noe som jeg ikke ønsker å ha. Mange vl oppfatte det som klaging og kanskje et rop om oppmerksomhet. Noe det absolutt ikke er ment som.Dette ble et langt innlegg med mye syting, men valgte å skrive det ned for meg selv.